Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Trollhättan, 6. august 1882
De dype, blå øyne - - - -, at jeg kunne svike dem - - - 6. augusts aften i fjor, jeg husker den så godt, - - - den klare himmel og de funklende stjerner. Efter hvert som stjernene der oppe tentes, så tentes der stjerner i mitt indre, friske håp og fagre tanker. Jublende og ungdomsglad, mektig grepet av naturens skjønnhet, med armen om hennes (S.B.)∗ liv, og hennes kinn lenet mot min skulder, så jeg inn i de vakre, dype, blå øyne, - - - at jeg dog kunne svike dem - - -. Hun trykket et kyss på mitt kinn, og jeg gav et løfte, – et vennskapsløfte – og lykkelig så hun på meg med sine varme øyne.
Troen på et edelt liv, ubesmittet av verdens usselheter, kom over meg. I denne tro gikk ukene som dager. De var skjønne de dager. Ha takk for dem, o Gud! De dype, blå øyne, full av varme, hvor kunne jeg svike dem . . . . . . . . . .
Et år er forbi.
I aften er himmelen mørk med truende skyer. Manende står de fagre, dype, blå øyne over meg, jeg føler som en dump smerte - - - troen på det edle, ubesmittede liv holder på å vike - - -
- - - Gud hjelpe meg! - - -
Det er så deilig å sitte ved Trollhättefallene for den, som gjerne vil glemme; ti larmen og fosseduren overdøver alt.